En tanke om å rive ned gjerdene eller å slå inn veggene mellom skole og den såkalte førstelinjetjenesten som omgir skolen, har modnet en del hos meg de siste årene. Som lærer har det ofte slått meg hvor vanskelig det er å oppnå gode resultater når man starter prosessen med spesialpedagogisk tilrettelegging for et barn i skolen. Det er svært sjelden vi hører solskinnshistorier fra det spesialpedagogiske feltet, i hvert fall når vi snakker om større og sammensatte lære- og atferdsvansker.
Problemene knyttet til dette området av skolen er ofte sammensatte og vanskelig å angripe i hele sin bredde og tyngde, ikke bare på grunn av mangel på ressurser og kompetanse innad i skolen, men det skyldes ofte vanskelige og kompliserte forhold innad i familien til barnet. Et tredje forhold, og det som jeg synes kan være verdt å diskutere er forholdet mellom helsesøster, BUP, PPT, barnevernet og skolen.
I mange saker der elever med lærevansker og atferdsproblemer meldes opp til sakkyndig vurdering, opplever foreldre og kontaktlærere et system som arbeider uforholdsmessig sent. Veien fram til sakkyndig vurdering for et barn kan også ta svært lang tid. Sistnevnte punkt har ofte sine årsaker både i skolen og i familien. Mange pedagoger havner i endeløse diskusjoner om at vi ikke skal stigmatisere eleven eller at de har en “vi venter og ser-holdning”, med et “håp” om at “ting blir sikkert bedre når Hans blir litt mer moden”. Ikke så få foreldre og foresatte lever fortsatt med svært gammeldagse oppfatninger om PPT og BUP eller barnevernet og legger effektive hindre for at deres egne barn får den hjelpen de trenger, etter som utredning og sakkyndig vurdering må skje med deres samtykke. Vi må vel heller stille spørsmålet den andre veien: Hvilke stigma vil ikke følge en elev som ikke kan lese og skrive innen forventet tid?
I mange tilfeller blir ikke barn utredet før sent i barneskolen, og av og til også så sent som i ungdomsskolen. Det sier seg selv at problemene tårner seg opp for barnet når det ikke får den hjelpen det trenger på et tidlig stadium. Vi snakker her om de mest sårbare gruppene i skolen og i begynneropplæringen. Et barn som ikke lærer seg å lese skikkelig og ikke kan følge den progresjonen som medelevene har, vil slite med blandede følelser i forhold til læringssituasjonen. I tillegg til at barnet kanskje har forskjellig grad av lærevansker vil også negative følelser akkumuleres i økende grad og intensitet mht til læringssituasjonen, som igjen vil fungere som mentale sperrer for god tilegning av kunnskap. Motstridende følelser og motvilje mot læring kan gi seg forskjellige utslag i uhensiktsmessig atferd som bygger seg opp i barnet.
Mange av disse problemstillingene har ikke skolen kompetanse til å ta på strak arm. Skolen har kanskje et par lærere med en halvårsenhet i spesialpedagogikk. Men hvilke muligheter har de sammen med resten av kollegiet til å takle alle de ulike behovene? Mht spørsmål om ressurser har ikke rektor heller mange muligheter etter som enkeltvedtak uansett gis innenfor den budsjettrammen hun har til disposjosjon fra år til år. Dvs at om en elev får vedtak på enkelttimer eller gruppetimer med spesialpedagogisk tilrettelegging, så tas dette fra den samme rammen. Derfor kan det være vanskelig å få gjennomslag hos rektor for slike vedtak. En annen ting er at vedtak om gruppetimer ofte blir spredd og brukt som sandpåstrøing, slik at disse timene går med til å styrke klassen eller en større gruppe enn ressursene er ment for. I ytterste konsekvens vil det si at mange barn ikke får den hjelpen de så sårt trenger. Kompetansen og forståelse for det spesialpedagogiske feltet kan også mangle hos rektor, og da kan det bli svært vanskelig å være elev med lære- og atferdsvansker.
Norge har bygd opp en svær og ressurskrevende konstruksjon ved siden av skolen, den såkalte førstelinje- og spesialisthelsetjenesten. Det er etter min mening i dag alt for stor avstand mellom skolen og disse tjenestene. Det store paradokset her er at innenfor PPT og BUP-systemene sitter det mennesker med en fantastisk kompetanse innenfor spesialpedagogikk, men disse fagmenneskene utreder, skriver sakkyndige rapporter, produserer og flytter masse papir. Dette er sosionomer, familieterapeuter, sykepleiere og pedagoger med tilleggsutdanning osv. Disse kunne ha vært en formidabel ressurs for elever, foreldre og skole om vi hadde latt disse gruppene få en mer aktiv rolle i skolen. Om vi i større grad hadde kunnet trekke denne kompetansen inn i skolen, tror jeg vi ville ha kommet et godt stykke videre innen spesialpedagogikken i skolen.
Paradoksalt nok har vi ingen rapporter i dag som viser noen positiv effekt av de enorme ressursene den norske stat pøser inn i det spesialpedagogiske feltet i skolen, førstelinje- og spesialisthelstjenesten som støtteapparat for skolen, og jeg tror at noen av årsakene til manglende effekt ligger i noen av de punktene jeg har nevnt hittil. Det mangler et viktig ledd mellom partene og den ene hånden vet ikke hva den andre gjør. Mangel på kommunikasjon gjør at systemet blir ineffektivt og lite hensiktsmessig.
Men, om vi ikke går så drastisk til verks som å rive ned gjerdene eller slå inn veggene mellom skolen og førstelinjetjenesten, kan vi ikke i hvert fall åpne døren? Eventuelt sette den litt på gløtt?
