Det svinger av debatten rundt utfordringene grunnskolen, skolemyndighetene og de folkevalgte står overfor med de omfattende mobbeproblmene vi fortsatt står overfor i dag. Det er flere grupper og profesjoner som må eller bør avklare sitt forhold til barnets rettssikkerhet mht forebygging og tiltak mot mobbing i skolen. Facebook-gruppene Stopp mobbingen i skolen, Stopp mobbingen og sistnevntes sted på internett, bidrar hver dag til bredt engasjement. Det er flere på myndighetsnivå innenfor skole som bør merke seg dette engasjementet og jeg har noen utfordringer til flere av dem.
Påstand:
Barn har juridisk sett foreløpig bare en teoretisk beskyttelse mot mobbing i dag gjennom Opplæringslovens § 9A. Problemet er at vi foreløpig ikke har noen rettspraksis på området som kan skape presedens, slik at skoleeier i neste omgang kan tvinges til å jobbe forebyggende og sette inn nødvendige tiltak mot mobbing. Slik sett vil kanskje eneste løsning til syvende og sist bli at noen foreldre går til sak mot en skoleeier, vinner saken som igjen gjør at norske kommuner MÅ føye seg og ta problemet mer seriøst. Nå har vi siden Bondevikregjeringens Manifest mot mobbing i 2002 brukt snart åtte år ved å bruke såkalt ”gulrot” gjennom ulike forskningsbaserte mobbeprogrammer, uten å ha oppnådd synlige reslultater. Er ikke tiden inne til å bruke jussen som pisk til å presse useriøse skoleeiere til å gjøre jobben sin?
Opplæringslovens § 9A – 7. Straff
Med bøter eller fengsel i inntil 3 månader eller begge delar blir den straffa som forsettleg eller aktlaust bryt krava i dette kapitlet eller i forskrifter gitt i medhald av det.
Medverknad blir straffa på same måten.
Prisen hvert enkelt barn som blir mobbet og som blir merket for resten av livet er alt for høy. Mobbing over lang tid fører til at et ungt menneske mister sitt egenverd, at både selvbilde og selvtillit synker med alvorlighetsgraden av overgrepene. Det verste er likevel opplevelsen av ikke å bli beskyttet og at de voksne svikter. Noen skulle stått der og holdt vakt om nettopp dette barnet, men som svikter hver gang mobbing skjer.
Utfordringen:
Rektor: Du har fått delegert myndighet fra ditt lokale kommunestyre til å beskytte alle barn mot mobbing ihht loven nevn ovenfor. Siden innføringen av arbeidet mot mobbing i 2002 har du hatt åtte år på å innføre planverk, prosedyrer, forebyggende tiltak og gode holdninger mot mobbing blant dine egne ansatte, elever og foreldre. Hva er det som har forhindret deg i å gjennomføre dette arbeidet? Jeg tror dommen må være såpass hard, at hvis du fortsatt lar unge mennesker utsettes for mobbing og overgrep, så har du sviktet den myndighet du har tatt og er satt til å bestyre. Vinn eller forsvinn.
Skolesjef/oppvekstsjef: Når det kommer avisoppslag om mobbesaker så rykker du som regel ut og sier at kommunen og skolene har gode rutiner, prosedyrer, planverk og har gjort holdningsskapende arbeid. Du lukker ofte ørene og vil liksom ikke høre eller forstå at det er barn som til tross for alle dine påstander utsettes for mobbing og overgrep i din kommune. Du bør i stedet imøtekomme slike påstander med en mer ydmyk tilnærming og gjøre dine rektorer i stand til å bekjempe mobbeproblemet. Du omfattes av det samme lovverket som rektor, derfor bør du jobbe enda mer målrettet for å forebygge mobbing i din kommune.
Barneombudet: Du har uttalt deg om at rettssikkerheten til barn i den norske skolen er svak. Men vi merker ikke noe til at du er barnets “høye beskytter”. Hvorfor er ikke du sterkere på banen i kampen mot mobbing? Vi trenger genrelt et faglig sterkt barneombud som kjemper for barnets grunneleggende rettigheter, og spesielt i kampen mot mobbing og overgrep i skolen. Om denne jobben er for tung for deg, så kanskje du trenger et ombud ved din side som kan ta den tøffe kampen med skole-Norge? Et skoleombud?
Det siste spørsmålet går som en utfordring til kunnskapsministeren.
