Om lese- og skriveferdigheter

Det er en kjennsgjerning at det norske skolesystemet fortsatt “utdanner” alt for mange barn og ungdommer til et liv med svake lese- og skriveferdigheter, en god del av disse blir ansett som funksjonelle analfabeter. Dette får store følger for den enkelte, men det får også store samfunnsmessige konsekvenser. Følgeproblemene i gruppen av voksne som ikke har lært seg å lese og skrive ordentlig blir gjerne manglende skolegang og utdannelse, arbeidsledighet, rusproblemer, kriminalitet og sosiale vansker i nære relasjoner og familie.

Det er mange faktorer som spiller inn overfor denne gruppen, antakelig ikke bare manglende ferdigheter innenfor skolefag, men la oss stille oss spørsmålet: Om vi hadde gitt denne gruppen gode ferdigheter i lesing og skriving, ville vi da fått såpass store utslag i sosiale problemer som vi opplever i dagens samfunn pr tid? Et oppfølgningsspørsmål kan være: Om de samfunnsmessige og  sosiale skjevhetene vi opplever i dag kan relateres til manglende ferdigheter i lesing og skriving og manglende utdannelse, har vi som samfunn da råd til å fortsette slik?

Mange er oppmerksomme på problemene rundt bruken av de spesialpedagogiske ressursene i skolen i dag. De kommer gjerne sent – alt for ofte alt for sent for de fleste. Alle med en viss grad av empatiske evner forstår at et barn som blir utredet, får en sakkyndig vurdering og blir tildelt en spesialpedagogisk ressurs sent i barneskolen eller i ungdomsskolen har fått såpass dårlige odds mot seg, slik at det skal godt gjøres å komme seg gjennom utdanningsløpet med mot og interesse til å fullføre grunnskole og videregående skole på et skikkelig vis. Symptomene har vi sett lenge: alt for mange elever dropper ut av skolen med de konsekvenser det får.

Noen punkter som grunnlag for min diskusjon kan være:

  • begynneropplæringen i basisferdighetene i skolen.
  • organiseringen av ressursene i skolen
  • organiseringen av ressursene i førstelinjetjenesten og spesialisthelsetjenesten som støtte for eleven og skolen
  • samordningen av kommunikasjon mellom partene: skole, foreldre/foresatte, skole, førstelinjetjenesten osv

Slik det er i dag er silotenkningen for sterk innenfor det spesialpedagogiske feltet i skolen. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør og i mellomtiden utdanner vi alt for mange ungdommer til å falle utenfor utdanningssystemene våre, arbeidsmarkedet og til ulike sosiale problemer. Er det slik vi vil ha det?

Legg igjen et svar

Your response: